Loddne en levende flymaskin og 90barna

Pga dårlig nett har jeg ikke fått fortalt resten av den spente verden om hvordan det går med Loddne.
Han lever.
De på legevakta sa det var et mirakel at han kom levende ut av dette helvette uten noen skader.
Ingen brudd, ingen punkterte lunger.
Det kosta oss 2000 kr å få vite at ingenting var galt med LoddneMann, men det var verdt det.
Så nå løper han rundt i leiligheten -rusa
Til alle døgnets tider. For han må ha smertestillende mot smertene.
I går arrangerte vi e littæ sammenkomst her hjemme igjen vettu.
Elisabeth som fortsatt er bare 19 bet negler og hyperventilerte hele kvelden.
Ho var redd for å ikke komme inn på Boccha.
Men hva er det en kvinne som meg ikke fikser?
Jeg møtte en gjeng som jeg hang samme i mine barneår.
De hakket på meg og fortlalte hvor dum jeg er og at jeg høres ut som en mann.
Det var hyggelig å se igjen dem også!
Det at jeg høres ut som en mann, må forklares:
I min kjære russetid 2006, brukte jeg stemmen litt for mye til tider.
Noe som tilsvarte 2 hele dager uten stemme.
Etter det har stemmen min aldri blitt frisk.
Jeg har den stemmen som de gamle damene som sitter hjemme å røyker rulletobakk og drikker tab extra, hvis det ikke er mer konjak igjen selvfølgelig.
Når jeg drikker er det verre, volumet blir høyere og stemmen svakere.
(Ikke glem det i tilfellet jeg slår til med en slik konk som da selvfølgelig skal handle om meg selv en dag! Og premien blir et bilde av eLISAbeth med signatur selvfølgelig)
Nok om det.
Jeg våknet opp 09.40, på sofaen. (Ja, den harde jæværn)
Når jeg snudde meg rundt fant jeg ut at jeg var ikke alene -Angst
Men det var jo bare et barn, et 90barn.
Jeg og Elisabeth ble i går enig om at vi skulle ha et åpent vandrerhjem for 90barn.
Åpningsdagen var tydeligvis i går. Det var et prakteksempel av 90barn som lå ved siden av meg. Så det gjorde meg ingenting.
Linda deriomt våknet da opp samme vår venn Thomas, på mitt rom.
La meg ta det helt fra begynnelsen av:
Vi dro hjem fra byen klokken 02.00
Ikke lenge etterpå ba dette 90barnet på sine knær om å få sove her, for han kom seg ikke hjem.
Vi slapp han inn.
Et hjem for oss, et hjem for 90barna
Etter litt småprat og en røyk skulle vi sove.
Jeg og Linda i min seng. og 90barnet på sofaen.
Helt til Thomas kom. Da lå begge disse, i min seng? Helt feil.
Men så åpenhjertelig som vi er, gå vi dem dyne og pute.
Thomas ville fortelle eventyr på engelsk. Bare det i seg selv er litt av en underholdning.
Så det endte opp med at vi måtte spre oss og slik havnet heldige Lisa på sofaen med 90barnet.
Dagen derpå: Thomas forsvant i 09.00 tiden.
Og vi andre sov videre. helt frem til 10.00
Da ville vi ha mat. vi kom oss ikke avgårde før 11.00
Hva gjorde vi i mellomtiden? Vel.. Vårt lille kjære 90barn hadde morrabrød.
I all stillhetet satt alle sammen i sofaen og ventet.
Det var godt med mcnuggets til frokost