mandag 23. mars 2009

Jeg og elisabeth har ei noe til felles lenger.
Vi sklir sakte men sikkert fra hverandre.
Ho vil spise fiskepinner og potetstappe, se på hockey og den derre gjengen med downs på tv, er hennes bestevenner for tiden.
Jeg blir helt svett a det jeg.
Jeg derimot har sperret meg inne og sett tre sesonger av The Oc på under tre hele uker.
Alle planer og avtaler er blitt satt på vent.
Hvem er det jeg prøver å lure a? Har ikke hatt en eneste avtale eller plan.
Da gjør det heller ingentig å fylle dagen med enda mer deprimerende dramatikk.
Noe det er i Oc.
Jeg er så ille avstandsforelska i Seth. Og Ryan. Og for å ikke nevne Kevin Volchock.
(Det er det nærmeste jeg er det motsatte kjønn i disse dager)
Det med at jeg og elisabeth sklir fra hverandre er ikke sant forresten.

Men til helgen gjør vi det.
Da skal Elisabeth til Hvaler fjellet.
Da blir jeg og Linda igjen her hjemme.
Ikke skal vi drikke heller. Vi skal på taco fest. I Moss.
Akkurat som vi ikke spiser taco nok fra før.
I dag er faktisk tredje dag på rad.
Og i MOSS da
Det bor visst mye dritt i moss, det forklarer lukta.

Nå for tiden skjer det mye.
Mye som jeg har lyst til å skrive om, tulle med og gjøre narr av.
Får ikke lov til det, for det kan visst lage opprør!

Her i Sverresgate og resten av Østrebydel blåser det opp til storm i kveld.
Tenk om det faktisk hadde blit storm a.
Da måtte alle i Sarpsvegas flykte til nærmeste bomberom.

Se for deg at du ligger hjemme a
I en stygg pysjamas du lånte med deg hjem fra et vors en gang, uten sminke..
Du ligger sammen med dine to beste venner.
Mens de ser på et eller annet taper program på tv norge, blogger du.
Akkurat når du kommer med et morsomt innspill, får du en tlf og du og dine to venner må flykte til nærmeste bomberom.
Uten sminke, uten mat, uten dekning på tlf.. OH MY GOD
Når du da ankommer dette bomberommet er det voksne, barn, foreldre, besteforeldre, søsken, jenter og gutter på din alder og alle er selvølgelig fra Sarp.
Herregud, tror heller jeg ville blitt revet med stormen enn å møte opp.
Med mindre noen hadde lokket meg med alkohol.
Det hadde blitt drama uten like.
Etter et par timer der inne, uten noe særlig med mat. Blir folk smågrinete.
Og når folk blir grinete blir det kvælme.
Det hadde sikkert begynt med hvem som skulle ha den siste tørre mariekjeksen.
Når jeg da mener at den bør jeg få, blir det uretferdig og da er det gjort.
Tenk å sitte inne i det rommet, med et menneske som prater høl i hodet på deg, eller en som sutrer over at ho ikke kommer seg ut.
Eller en som prøver å oppmuntre ved å si; det går bra det!
Det jeg nettopp skrev, er en nøyaktig beskrivelse av de tre jeg sitter inne sammen med.
Dag inn og ut...
Den eneste forskjellen på leiligheten vår og et bomberom er nettopp det at det ikke er fler her inne enn oss fire.
Likhetene er vel som så at vi har begrenset med mat, vi venter bare på at noe skal skje, om det så er at stormen som skal gi seg...
-