I går klokken 21.10 møtte jeg mannen i mitt liv.
Mannen er gammel nok til å kunne være min far.
En real Filf vil nå jeg kalle han da.
Jeg traff han på Showtime, han var så pen så jeg overtalte jente til å ta han med hjem.
Og det gjorde vi.
Han sa ikke noe mer enn sitt etternavn og han var allerde opptatt med en eller annen phoenix, to barn hadde han også.
Og ikke nok med alt dette, men i tilegg hadde han også kreft.
Great! Når jeg endelig treffer en som ikke er et rasshøl, så har han ikke lenge igjen. Typisk.
Men vi jentene virkelig nøt hans 1 time og 44 minutters selskap.
Jeg snakker om Dermot Mulroney som han da heter. Og filmen vi så heter Love in Manhattan.
Vi gråt fra begynnelsen til slutt.
Jeg er en av de som ikke liker slike filmer, jeg foretrekker action og komiedie. Og det er nettopp fordi sånt drama, tåler ikke jeg å se.
Det er ikke snakk om en tåre i ny og ne.
Nei, her skal vi sippe! Tårene triller, snørra renner og litt pipelyder hører også med.
Jeg husker en gang som vi så Den grønne Mil på skolen.
Jeg gråt og bar meg så mye, at jeg måtte flytte meg.
Fordi jeg måtte jo respektere mine medelever og ikke bråke slik. - Kan vel ikke noe for at jeg har innlevelse og er følsom!? Skulle fått bedre karakter for det, mener nå jeg
Uansett. Tilbake til Hunken og filmen vi så i går.
Den bestod av elendighet og død. -Og den var nydelig!
Jeg vet egentlig ikke om det er bare jeg som er blind av kjærlighet eller om det er det faktumet at denne filmen faktisk var bra. Jeg gir den en sekser.
Eller jeg gir Dermot Mulroney en sekser.
Phoneix, hans nåværende kjæreste -kan bare gå i skogen å dø.
Elsklingen min
Ps: Til tross for at jeg snakker pent om denne mann, er jeg fortsatt en Manhater og gutter er fortsatt rasshøl.
Dette var jo tross alt bare en film. -skuespill kalles det.